S. debuterte som maler i Venezia i 1946. Fra 1946–57 arbeidet han som fjellfører i Dolomittene, og først i 1958, etter at han hadde flyttet til København, ble han kunstner på heltid. I Oslo stilte S. ut for første gang i 1960, og viste abstrakte malerier i olje og blandingsteknikker. Med sine første utstillinger i Norge møtte S. en noe reservert holdning hos kritikerne. Det synes som om hans bilder, med sprekker og ulike typer sammenkrøllet materiale, ble oppfattet som fremmede fugler i norske kunstnerkretser. Fra et forrevet og et tilsynelatende tilfeldig uttrykk søkte S. med årene mot presisjon og nøyaktighet. Han anvendte flere materialer i relieffbildene, og brukte foruten ulike typer metaller også plast og polyester. Tidlig i 70-årene viste han et begynnende figurativt formspråk. Fra en begrenset fargeskala med sort, grått, hvitt og rødt, tok han opp varme farger. Kvinnen ble hans hovedmotiv. Mange av bildene har klar renessansepåvirkning både i motivvalg, komposisjon og koloritt. S. beveger seg ofte på grensen til surrealisme, som i Daggry (olje 1976, Nasjonalgalleriet, Oslo) hvor en liggende naken kvinne utgjør avgrensningen mellom åskam og himmel. S.' kvinner er langstrakte, tynne, og fjernet fra formale anatomiske krav. Temaene varierer, men han bruker ofte mytiske kvinner som Europa, Daphne, Diana og Venus foruten de norske huldre. De preges alle av et erotisk og sensuelt uttrykk. De siste årene har S.' malerier blitt stadig mer detaljerte, og fått en mer variert fargeskala. I enkelte landskaper ses tydelige paralleller til 1500-talls flamske bakgrunnslandskaper. S.' skulpturer er nonfigurative og utført bl.a. i stål og aluminium. De synes ofte å være spinkle, men skaper en følelse av bevegelse og dynamikk. Som alle S.' arbeider er også skulpturene preget av hans sans for nøyaktig håndverk. S. benytter seg av alle vanlige grafikk-teknikker, og har i tillegg videreutviklet intaglio-teknikken der motivet preges konvekst i papiret. Dette blindtrykket kalles ofte reliefftrykk og S. har brukt ulike metallfolier for å få fram en kraftig lys- og skyggevirkning. I de senere år har bladgull vært dominerende.

PropertyValue
?:BiographybiographyOf
?:description
  • S. debuterte som maler i Venezia i 1946. Fra 1946–57 arbeidet han som fjellfører i Dolomittene, og først i 1958, etter at han hadde flyttet til København, ble han kunstner på heltid. I Oslo stilte S. ut for første gang i 1960, og viste abstrakte malerier i olje og blandingsteknikker. Med sine første utstillinger i Norge møtte S. en noe reservert holdning hos kritikerne. Det synes som om hans bilder, med sprekker og ulike typer sammenkrøllet materiale, ble oppfattet som fremmede fugler i norske kunstnerkretser. Fra et forrevet og et tilsynelatende tilfeldig uttrykk søkte S. med årene mot presisjon og nøyaktighet. Han anvendte flere materialer i relieffbildene, og brukte foruten ulike typer metaller også plast og polyester. Tidlig i 70-årene viste han et begynnende figurativt formspråk. Fra en begrenset fargeskala med sort, grått, hvitt og rødt, tok han opp varme farger. Kvinnen ble hans hovedmotiv. Mange av bildene har klar renessansepåvirkning både i motivvalg, komposisjon og koloritt. S. beveger seg ofte på grensen til surrealisme, som i Daggry (olje 1976, Nasjonalgalleriet, Oslo) hvor en liggende naken kvinne utgjør avgrensningen mellom åskam og himmel. S.' kvinner er langstrakte, tynne, og fjernet fra formale anatomiske krav. Temaene varierer, men han bruker ofte mytiske kvinner som Europa, Daphne, Diana og Venus foruten de norske huldre. De preges alle av et erotisk og sensuelt uttrykk. De siste årene har S.' malerier blitt stadig mer detaljerte, og fått en mer variert fargeskala. I enkelte landskaper ses tydelige paralleller til 1500-talls flamske bakgrunnslandskaper. S.' skulpturer er nonfigurative og utført bl.a. i stål og aluminium. De synes ofte å være spinkle, men skaper en følelse av bevegelse og dynamikk. Som alle S.' arbeider er også skulpturene preget av hans sans for nøyaktig håndverk. S. benytter seg av alle vanlige grafikk-teknikker, og har i tillegg videreutviklet intaglio-teknikken der motivet preges konvekst i papiret. Dette blindtrykket kalles ofte reliefftrykk og S. har brukt ulike metallfolier for å få fram en kraftig lys- og skyggevirkning. I de senere år har bladgull vært dominerende.
?:type
?:writtenBy

Metadata

Anon_0  
expand all