O.s tidligste utdannelse tyder på at han allerede i tenårene tok sikte på en kunstnerisk løpebane. Med en solid faglig bakgrunn debuterte han med en separatutstilling i Oslo Kunstforening i 1966. Allerede fire år tidligere hadde han 18 år gammel deltatt på Vestlandsutstillingenen. På de første utstillingene var det nettopp de håndverksmessige, maleriske kvalitetene i O.s bilder kritikerne la merke til. Hans tidligste utstilte bilder var figurative, men preget av en viss abstrahering. I annen halvdel av 60-årene arbeidet han nonfigurativt, i likhet med de fleste av sine jevnaldrende. Fra midten av 60-årene konsentrerte han seg om akvarell og gouache, malt med lette, gjennomsiktige små strøk som omskapte billedflaten til et myldrende rom fylt av små bevegelser og et mangfold av små figurer eller tegn. Disse var sjelden klart tydbare, og de gav bildene en uhøytidelig, fritt fabulerende karakter. Ikke minst bidrog fargene til dette; hovedtonen var lys, gjerne hvitaktig, og småfigurene var holdt i klare farger som kunne minne om sukkertøy eller om koloritten i enkle trykksaker som tegneseriehefter. Slike "banale" referanser ble ytterligere understreket av at mange av småfigurene kunne minne om dråper, blomster, lyn, snakkebobler o.l. i en nærmest barnslig enkel utforming, og av uhøytidelige titler som Om ingen ting (1966). Allerede O.s annen separatutstilling i Permanenten, Oslo 1968, etablerte ham som en av de ledende unge malere. Fra 1969 var han blant de kunstnere som regelmessig stilte ut på tidens desidert førende private galleri her i landet, Galleri Haaken i Oslo. Mot slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene begynte O. å arbeide mer konsekvent med oljemaleri i store formater. De myldrende formene ble større og klarere definert, de ble en slags amøber eller sjødyr i store gjennomskinnelige billedrom. Men fortsatt var bildene dominert av en fabulerende tone, bare tidvis brutt av mer dramatiske kontraster i fargene og en mer samlet bevegelse i strøkene, som om de skildret strømninger ut fra, eller inn mot en slags langstrakt hovedform eller spalte i sentrum av bildet. Også i de tidlige 70-årene var det den maleriske rikdommen og de forholdsvis enkle koloristiske poengene som bar hovedinteressen i hans bilder. Men bildenes karakter av ting ble avløst av en sterkere vekt på det innholdsmessige. Likevel må det betegnes som et oppbrudd på flere plan da O. rundt midten av 70-årene viste bilder med en klar figurasjon malt i brutte, dype farger. Bildenes stemning var melankolsk eller konfliktfylt, gjerne med ensomme hjelpeløse skikkelser som synes observert med en blanding av medfølelse og ironi. Både motivmessig og stilmessig kunne man se at O., i likhet med mange av sine samtidige, nå var opptatt av det sene 1800-tallets symbolisme, ikke minst Edvard Munchs billedspråk for fremstilling av eksistensielle problemer. Gjennom de tidlige 80-årene ble det særlig tydelig at O.s nære venn fra akademidagene, Knut Rose, har virket sterkt stimulerende i hans senere utvikling. Likevel viste hans store mønstring i Oslo, Trondheim og Bergen i 1983–84 at de mange impulsene har utkrystallisert seg i et helt personlig maleri. Noe av særpreget kan skyldes at O. i 1971 forlot det urbane kunstnermiljøet i Oslo og flyttet tilbake til sin barndoms landskap på Godøy utenfor Ålesund. Fra denne tiden er havet ofte fysisk til stede i bildene, som en natur-lyrisk klangbunn til patetiske eller vagt absurde situasjoner. Også i disse bildene merkes hans humoristiske klo, enkelte figurer kan virke nesten godmodig karikert i sin forenkling. Fargestoffet er lasert, vasket, sprutet og strøket med rike tekstureffekter og meget varierte uttrykk som resultat. De ofte gåtefulle bildene får en konkret fysisk tilstedeværelse.

PropertyValue
?:BiographybiographyOf
?:description
  • O.s tidligste utdannelse tyder på at han allerede i tenårene tok sikte på en kunstnerisk løpebane. Med en solid faglig bakgrunn debuterte han med en separatutstilling i Oslo Kunstforening i 1966. Allerede fire år tidligere hadde han 18 år gammel deltatt på Vestlandsutstillingenen. På de første utstillingene var det nettopp de håndverksmessige, maleriske kvalitetene i O.s bilder kritikerne la merke til. Hans tidligste utstilte bilder var figurative, men preget av en viss abstrahering. I annen halvdel av 60-årene arbeidet han nonfigurativt, i likhet med de fleste av sine jevnaldrende. Fra midten av 60-årene konsentrerte han seg om akvarell og gouache, malt med lette, gjennomsiktige små strøk som omskapte billedflaten til et myldrende rom fylt av små bevegelser og et mangfold av små figurer eller tegn. Disse var sjelden klart tydbare, og de gav bildene en uhøytidelig, fritt fabulerende karakter. Ikke minst bidrog fargene til dette; hovedtonen var lys, gjerne hvitaktig, og småfigurene var holdt i klare farger som kunne minne om sukkertøy eller om koloritten i enkle trykksaker som tegneseriehefter. Slike "banale" referanser ble ytterligere understreket av at mange av småfigurene kunne minne om dråper, blomster, lyn, snakkebobler o.l. i en nærmest barnslig enkel utforming, og av uhøytidelige titler som Om ingen ting (1966). Allerede O.s annen separatutstilling i Permanenten, Oslo 1968, etablerte ham som en av de ledende unge malere. Fra 1969 var han blant de kunstnere som regelmessig stilte ut på tidens desidert førende private galleri her i landet, Galleri Haaken i Oslo. Mot slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene begynte O. å arbeide mer konsekvent med oljemaleri i store formater. De myldrende formene ble større og klarere definert, de ble en slags amøber eller sjødyr i store gjennomskinnelige billedrom. Men fortsatt var bildene dominert av en fabulerende tone, bare tidvis brutt av mer dramatiske kontraster i fargene og en mer samlet bevegelse i strøkene, som om de skildret strømninger ut fra, eller inn mot en slags langstrakt hovedform eller spalte i sentrum av bildet. Også i de tidlige 70-årene var det den maleriske rikdommen og de forholdsvis enkle koloristiske poengene som bar hovedinteressen i hans bilder. Men bildenes karakter av ting ble avløst av en sterkere vekt på det innholdsmessige. Likevel må det betegnes som et oppbrudd på flere plan da O. rundt midten av 70-årene viste bilder med en klar figurasjon malt i brutte, dype farger. Bildenes stemning var melankolsk eller konfliktfylt, gjerne med ensomme hjelpeløse skikkelser som synes observert med en blanding av medfølelse og ironi. Både motivmessig og stilmessig kunne man se at O., i likhet med mange av sine samtidige, nå var opptatt av det sene 1800-tallets symbolisme, ikke minst Edvard Munchs billedspråk for fremstilling av eksistensielle problemer. Gjennom de tidlige 80-årene ble det særlig tydelig at O.s nære venn fra akademidagene, Knut Rose, har virket sterkt stimulerende i hans senere utvikling. Likevel viste hans store mønstring i Oslo, Trondheim og Bergen i 1983–84 at de mange impulsene har utkrystallisert seg i et helt personlig maleri. Noe av særpreget kan skyldes at O. i 1971 forlot det urbane kunstnermiljøet i Oslo og flyttet tilbake til sin barndoms landskap på Godøy utenfor Ålesund. Fra denne tiden er havet ofte fysisk til stede i bildene, som en natur-lyrisk klangbunn til patetiske eller vagt absurde situasjoner. Også i disse bildene merkes hans humoristiske klo, enkelte figurer kan virke nesten godmodig karikert i sin forenkling. Fargestoffet er lasert, vasket, sprutet og strøket med rike tekstureffekter og meget varierte uttrykk som resultat. De ofte gåtefulle bildene får en konkret fysisk tilstedeværelse.
?:type
?:writtenBy

Metadata

Anon_0  
expand all